Hvordan vurdere en PS1-plate før du kjøper eller selger

Hold disken under en lampe og vipp på den. Hvis undersiden gløder den dype, røykfargede svarte, holder du den ekte varen – Sony-pressede originale PlayStation-plater med svartfarget polykarbonat på lesesiden, og nesten tredve år senere er det fortsatt den raskeste autentisitetskontrollen i retro-samling. Hvis den er sølv, legg den ned.

Alt annet ved vurdering av en PS1-kopi kommer ned til to ærlige spørsmål: vil den fortsatt spille, og er den faktisk komplett? Selgere blander begge hele tiden. Slik holder du dem fra hverandre.

Den svarte bunnen er en innebygd løgndetektor

Ingen har noen gang helt blitt enige om hvorfor Sony farget platene – teoriene spenner fra anti-pirat-teater til ren merkevarebygging – men for samlere er effekten en gave. En ekte PAL- eller NTSC-pressing har den umiskjennelige svarte datasiden. En sølv underside på en angivelig original betyr at du ser på en brent CD-R i kostyme.

Piratkopier avslører seg på toppen også. Etiketttrykket er avsløringen: litt uskarp tekst, nedtonede farger, kunstverk som ser ut som det er skannet fra en annen plate – fordi det var det. Originaler har også støpte koder og stempler rundt den indre navringen; piratpressinger er vanligvis nakne eller meningsløse der. En PAL-klassiker som Tomb Raider bør være så skarp at du kan lese den minste juridiske teksten på forsiden uten å myse.

Riper poleres bort, riller er gamble, toppskade dreper

Her er den motintuitive delen: den blanke siden er den tøffe siden. Laseren leser dataene gjennom hele plastens tykkelse, så lette overflateriper – hårfine riper som fanger lyset men ikke neglen din – plager den vanligvis ikke i det hele tatt. De kan maskinpoleres bort, og de bør bare dytte prisen litt ned, ikke spilleevnen.

Dype riller på lesesiden er et annet dyr. Hvis neglen fester seg i en rille, forvent hakkende FMV, stotrete lyd i spill som Wipeout 2097 som er avhengig av strømmet CD-musikk, og lasteskjermer som henger for alltid. Resurfacing kan redde noen av disse platene, men det er en gamble, og hver omgang fjerner plast du ikke får tilbake.

Drapet er siden ingen sjekker: topplagskade. På en CD ligger datalaget like under etiketten, beskyttet av et tynt lag lakk. Skrap gjennom det, og du har flasset bort selve dataene – ingen polering i verden får det tilbake. Hold disken opp mot en sterk lyspære og se etter lysprikker som skinner gjennom det svarte. Selv én, og disken er tapt for alltid.

Komplett betyr papiret, ikke bare plasten

En virkelig komplett PS1-kopi trenger fire ting:

• Disken – svart bunn, åpenbart
• Jewel case med brettet på plass
• Manualen, det stiftede heftet som er festet i foromslaget
• Bakre inlay, pluss eventuelle fold-uts: registreringskort, demoannonser, plakatinnstikk

Nå skillet som skiller grundige graderere fra optimister: sprekke i jewel case betyr ingenting, manglende inlay betyr noe. Jewel-caset er generisk, masseprodusert plast – et sprukket byttes ut på ti sekunder for småpenger. Den bakre innlappen er et trykt originaleksemplar som bærer ryggkunsten, og ingen trykker flere av dem. Det samme gjelder manualen. En kopi som mangler inlay er permanent ufullstendig uansett hvor uskadet disken er, og derfor oppgir ærlige annonser nøyaktig hva som følger med – slik denne danske Disney's Tarzan med sin manual gjør.

Hva som skader spillet versus hva som skader lommeboken

Hold to separate regnskaper når du graderer:

• Lette riper – spiller fint, liten prisreduksjon
• Dype riller på lesesiden – spillerens pålitelighet i fare, prisen faller kraftig
• Topplagsavflassing – død plate, nær null verdi
• Manglende manual eller inlay – spiller perfekt, samlerverdien faller av et stup
• Sprukket kasse – skader ingen; bytt den og gå videre

Flerskivs PAL-utgivelser øker innsatsen ytterligere: et tykt jewel case med alle plater, hefte og innstikk fortsatt til stede er virkelig vanskeligere å finne enn hvilken som helst enkelt ren plate.

Så her er budskapet: grader papiret like hardt som du graderer plasten. En ripete plate i en komplett kasse er en god kopi som har en dårlig dag. En feilfri plate som klaprer rundt i et sprukket skall uten inlay er bare en plate. Hva er den groveste "mint condition"-kopien som noen gang har landet i postkassen din?