Dette er en tricky en fordi det er et bra spill generelt sett, men jeg kunne ikke unngå å bli skuffet da det kom. Det kjentes veldig annerledes enn min elskede forrige episode, kanskje tøffere, men definitivt mindre brukervennlig. Vanskelighetsnivået her er ekstremt høyt og det er det vanskeligste Mega Man-spillet på systemet. Tilbake i gamle dager pleide jeg å leke med passordskjermen for å finne en måte å gå rett til siste bane. Jeg ble så sint over å gjentatte ganger mislykkes i Dust Man’s stage! Ved en tilfeldighet fant jeg den rette kombinasjonen for å unngå denne bestemte Robot Master og fortsette spillet. Det er bare noen måneder senere at jeg fant ressursene til endelig å slå den banen, og jeg kunne ikke være stoltere. På pluss-siden er musikkene utmerkede og grafikken står i takt med NES-spillene. Foruten vanskelighetsgraden kan man nevne noen nedlastinger (slowdowns), som kommer til å bli stadig hyppigere med de følgende oppfølgerne.