GameCube er ikke lenger retrospillingens billigsjappe

Den lilla matboksen fikk det siste ordet. Store deler av 2010-tallet var GameCube konsollen selgerne ikke klarte å bli kvitt – stablet i en kasse under klaffebordet mens innpakkede SNES-kassetter lå i glassmonteren. Den epoken er over. GameCube har stille og rolig blitt en av retro-samlingens sterkeste oppsvingere, og hvis du fortsatt priset den som utsalgsrest, har markedet gått videre uten deg.

En konsoll som tapte salgs-krigen vinner knapphets-krigen

GameCube solgte en liten brøkdel av hva PlayStation 2 oppnådde, og det kommersielle nederlaget driver nå oppgangen. Færre konsoller under TV-en betød færre kopier av alt som ble presset – og da Wii var på horisonten, hadde senere opplag av førsteparts titler krympet i takt med et minkende publikum.

Derfor svir klassene fra 2005 i dag. Fire Emblem: Path of Radiance fra Intelligent Systems og Pokémon XD: Gale of Darkness fra Genius Sonority kom da størstedelen av verden allerede hadde gått videre, og ingen av dem har noen gang blitt gitt ut på nytt på en moderne plattform. Den originale mini-disken er ikke den nostalgiske måten å spille dem på – det er den eneste måten. Selv titler midt i livsløpet bærer en historie som tynner ut tilbudet: Star Fox Adventures ble utgitt i 2002 som Rares farvel til Nintendo, akkurat da Microsoft kjøpte studioet.

Sammenlign det med PS2, hvor selv elskede klassikere finnes i millioner. GameCube-knappheten er ikke hypet. Det er regning.

Diskene overlever – papiret rundt dem gjør det ikke

Nintendos 8 cm mini-disk, som rommer omtrent 1,5 GB, har eldet bemerkelsesverdig godt. Problemet er alt annet i esken. Dette var en konsoll rettet direkte mot barn, og barn er ikke arkivarer. Gjennomsnittskopien av Mario Party 4 eller Pokémon Colosseum tilbrakte sin ungdom løst på soveromsgulvet.

PAL-samlere har det særlig tøft: europeiske utgivelser kom med tykke flerspråklige manualer og klubbpoenginnlegg som gikk rett i søpla, så en genuint urørt PAL-eske er et annet dyr enn en bare komplett en.

Det som rutinemessig mangler:

• Manualen – spesielt de tykke flerspråklige PAL-utgavene
• Poengkort, registreringslapper og reklameinnlegg
• Game Boy Player Start-up Disc – Game Boy Player-maskinvaren dukker opp hele tiden; den lille oppstartsdisketten den trenger, langt mindre

Det siste er GameCube-markedet i miniatyr: et tilbehør like vanlig som jord, gjort verdifullt av en liten disk som nesten alle mistet.

Remastere skulle drepe originalene – det motsatte skjedde

Sunn fornuft sier at en polert Switch-epoke remaster burde knuse etterspørselen etter en tjue år gammel disk. GameCube beviste gang på gang det motsatte. Da Metroid Prime Remastered landet på Switch, introduserte det en ny generasjon for Retro Studios' mesterverk fra 2002 – og sendte mange av dem på jakt etter originaldisken, lilla kasse og alt.

Samme historie med Resident Evil 4, som lanserte i 2005 som en GameCube-eksklusiv før Capcom porter­te det til alt med en strømbryter. Den kritikerroste remaken erstattet ikke originalen i samlernes sinn; den minnet alle om hvor legenden startet. En remaster er, funksjonelt, en markedsføringskampanje for artefakten den er basert på.

Mønsteret gir mening når du skiller de to publikummere. Spillere kjøper remasteren. Samlere kjøper historien – og historien finnes bare på originaldisken.

Løs kontra komplett: gapet er budskapet

Fordi papirtap rammet GameCube hardere enn de fleste konsoller, er forskjellen mellom en løs disk og en genuint komplett kopi uvanlig tydelig – bredere, i relative termer, enn på kassett-epoke-systemer hvor boksen var den eneste skjøre delen.

Praktisk sett holder det gamle rådet fortsatt, bare med større kraft. Kjøper du for å spille? En ren løs disk gir deg opplevelsen for minste kostnad, og optiske medier er tilgivende – lyse riper kan poleres bort. Kjøper du for å eie? Komplett-i-boks er der samleretterspørselen samles, og manualen og innleggene gjør mer av tungløftet enn diskene gjør.

To forbehold. For det første, undersøk hva komplett faktisk betyr: reproduksjonsomslag og manualer blir stadig vanligere, og et nytrykt innstikk gjør stille en CIB-kopi om til en løs disk i fin drakt. For det andre, tilstand summerer seg – en slitt manual slår ingen manual, men den reelle premien bor på toppen av tilstandskurven.

GameCube går samme vei som N64 gikk før den: år i tilbudskurven, så en bratt stigning når alle la merke til at tilbudet var begrenset og etterspørselen ikke var det. Hvis du har ventet på at prisene skal gli tilbake ned, still deg selv ett ærlig spørsmål – hvilken Nintendo-konsoll har noen gang gjort det?