Hvorfor GameCube-samlere sjekker bakpanelet først

Det første spørsmålet en erfaren GameCube-kjøper stiller har ingenting med spillene å gjøre. Det er «har den den digitale porten?» Snu konsollen rundt: tidlige enheter har to videosokler bak, og den mindre – merket Digital AV Out – avgjør stille hvor mye den lille kuben er verdt for en bilde-kvalitetspurist.

Hvorfor bakpanelet betyr mer enn fargen

Nintendo lanserte GameCube i 2001 som modell DOL-001, med digital port inkludert. En senere kostnadsbesparende revisjon, DOL-101, fjernet den. Den porten er den eneste måten å hente et rent digitalt signal ut av maskinen på: Nintendos offisielle component-kabel plugget inn i den, med digital-til-analog-omformeren skjult inne i pluggen selv, og den ble solgt i så lave opplag at den nå handles for mer enn de fleste konsoller. Hele den moderne familien av plug-and-play HDMI-adaptere henger også på den samme kontakten.

Så tommelfingerregelen: en DOL-101 er en fullt brukbar spillerkonsoll på en CRT, men DOL-001 er den opptaskerne og samlere jakter på. Fargevarianter betyr mindre enn folk antar – lanserings-indigo finnes overalt, jet black og platinum silver er vanlige, og Japans spice orange er den som vekker oppsikt i en PAL-samling. Den virkelige enhjørningen er Panasonic Q, den Japan-eksklusive GameCube/DVD-hybriden med speilfront – vakker, tung, og priset deretter.

Biblioteket som aldri rakk å vokse seg svulmende

GameCube-biblioteket er lite sammenlignet med PS2 sitt, og det er nettopp derfor det eldes så godt. Nintendo ga ut en stor del av det selv, så kvalitetstettheten er absurd: Super Smash Bros. Melee fra HAL Laboratory ved lansering, Metroid Prime fra Retro Studios i 2002, The Wind Waker, Super Mario Sunshine, Pikmin, Luigi's Mansion, og F-Zero GX – sistnevnte bygd, utrolig nok, av Segas Amusement Vision.

Tredjeparts-eksklusiver definerte også epoken. Resident Evil 4 debuterte på GameCube i 2005 og fungerer fortsatt som en leksjon i spilldesign – en ren PAL-kopi av Resident Evil 4 er ett av de fornuftigste første seriøse kjøpene på plattformen. Star Fox Adventures var Rares siste spill utgitt av Nintendo før Microsoft-kjøpet, og Pokémon Colosseum og XD: Gale of Darkness-paret fra Genius Sonority er fortsatt et genuint rart, genuint elsket sidespor for serien. Veldig lite av dette katalogen var lisensiert shovelware, og det er derfor en hylle med femti GameCube-spill føles kuratert snarere enn samlet.

Vurdere mini-disken – og etuiet rundt den

GameCube-spill ligger på 8 cm mini-discer som rommer omtrent 1,5 GB, og de er hardere enn de ser ut. Vinkle datasiden under sterk lys: svake sirkulære riper poleres bort, dype radiale riper gjør ikke det, og en sprekk som sprer seg fra senterhullet er en dødsdom. Se etter den uniformt mikroswirlede glansen fra en maskinresurfacing – det betyr vanligvis at disken har levd et hardt leieliv.

Etuiet forteller sin egen historie. De fleste offisielle keepcases har en formet holder for memory-kortet inni, og manualen ligger under plastklips – ødelagte klips og en oppslitt manual er de vanlige første offerene. En tilbehørsadvarsel mens vi er inne på det: Game Boy Player boltes pent under konsollen, men det er nesten ubrukelig uten sin Start-Up Disc – den enkeltkomponenten som oftest mangler i GameCube-samlinger.

Bytte-etui-fellen skjult i «complete in box»

Her er den stygge sannheten om GameCube CIB-annonser: disker, etuier og innstikk tilbrakte to tiår med å bli separert og gifte seg på nytt. En «complete» kopi er ofte en ekte disk i et ekte etui med et trykt reproduksjonsomslag – og i mini-disk skala fotograferer forfalskninger godt. Før du betaler en CIB-premie, sjekk ekteskapsattesten:

Hub-kode vs. region: finstilt rundt diskens indre ring ender i en regionmarkering som USA, EUR eller JPN – den må stemme overens med etuiets aldersvurderingslogoer (ESRB for NTSC, PEGI eller de eldre ELSPA-merkene for PAL).
Innstikkets trykkvalitet: ekte omslag har knivskarpt juridisk tekst og strekkoder; reproer avslører seg med blekkskriver-striping, oversaturert farge og uskarp liten skrift.
Manualspråk: PAL-spill ble vanligvis sendt med tykke flerspråklige manualer, så en tynn engelskspråklig booklet i et nordisk-markeds-etuie er et faresignal. En annonse som viser manualen åpent, som denne Luigi's Mansion med manualen, forteller deg noe godt.
Budget-line-ærlighet: hvis ryggen sier Player's Choice, bør prisen reflektere det – reutgivelser blir rutinemessig solgt til black-label-priser.

Behandle hver «complete in box»-GameCube-annonse som tre separate kjøp – disk, innstikk, manual – som tilfeldigvis deler et etui, og grader hver del for seg. Det er tregere, og det sparer deg for det vanligste angret i sjettegenerasjons-samling. Varmt syn som kan diskuteres: en legitim CIB-kopi med en slitt disk slår en mint loose-disk hver gang, fordi du kan resurface en disk, men du kan ikke avsannsynliggjøre et omslag. Hvilken side står du på?