Hvorfor PSP er den perfekte håndholdte konsollen for import-samlere

Ta av batteridekselet før du betaler for en brukt PSP. Hvis lokket står høyt over skallet, eller cellen inni har blåst seg opp som en liten pute, har du med et oppsvulmet litiumbatteri å gjøre – og ingen mengde «testet, fungerer bra» i en annonse gjør det greit. PSP er en av de mest givende håndholdte konsollene en samler kan jakte på, men den belønner dem som sjekker de rette tingene. La oss få deg dit.

UMD, formatet alle lo av, er nå poenget

Universal Media Disc var Sonys midt-2000-talls i et nøtteskall: en proprietær 1,8 GB mini-disc forseglet i en klar plastkassett, lesbar av akkurat én enhetstype. Den tapte filmkrigen stygt, og ingen annen plattform tok den i bruk. Den fiaskoen er nettopp det som gjør den samleverdig – UMD-biblioteket er lukket, endelig og umiddelbart gjenkjennelig i hyllen.

Disse platene er tøffere enn de ser ut fordi kassettens dekselet beskytter dataflaten, men kassettene selv sprekker. Sjekk etter delte skjøter og løse luker. Og lær reglen om deling tidlig: UMD filmer har regionsperre, UMD spill har det ikke. Den andre halvdelen forandrer alt ved hvordan du samler for denne maskinen.

1000, 2000, 3000 eller Go – hvilken PSP bør du jakte på?

PSP-1000 ble lansert i Japan i desember 2004 – den tyngste modellen, med en skjerm som gir ghosting ved raske bevegelser, men utvilsomt den originale. PSP-2000 «Slim & Lite» kom i 2007, reduserte bulk, doblet RAM til 64 MB og la til TV-utgang. PSP-3000 fulgte i 2008 med et lysere panel, rikere farger og innebygd mikrofon; den svake interlacing-skimringen du ser i bevegelse på en 3000 er en kjent særegenhet ved den skjermen, ikke en feil, så ikke la noen prise det som skade.

Så har du PSP Go (N1000, 2009): ingen UMD-stasjon i det hele tatt, 16 GB intern lagring, uttrekkbart kontrollfelt og Bluetooth. Samlere avskriver den enten som den sorte får eller verdsetter den som den mest dristige maskinvaren Sony sendte ut i hele serien. Begge leirer har et poeng, og det er grunnen til at det er den mest omdiskuterte PSP-en på retrotreff. (PAL-markedets PSP-E1000 «Street» fra 2011 – ingen Wi-Fi, mono-høyttaler – er strengt tatt et kjøp for fullføringsorienterte.)

Regionfrie spill gjør Japan til ditt bibliotek også

Fordi UMD-spill ikke har regionsperre, spiller en japansk utgave på en PAL- eller NTSC-konsoll nøyaktig som en lokal utgivelse. Den ene faktoren gjør PSP til en førsteklasses importplattform snarere enn et prosjekt for moddere. Og Japan fikk det dypeste utvalget i katalogen: Monster Hunter Portable 3rd var et fenomen der og forlot aldri offisielt landet, og Final Fantasy Type-0 forble Japan-eksklusiv på selve PSP-en. Legg til rytmespillene og visual novels som aldri krysset over, og importer er ikke en sidesak – de utgjør halvparten av biblioteket.

Den praktiske regelen: actionspill importerer vakkert, mens meny-tunge RPG-er vil utfordre deg med mindre du kan lese japansk. En CyberConnect2 slåssespill som denne japanske utgaven av Naruto Shippuden: Ultimate Ninja Impact er en lavrisiko inngang – språkbarrieren merkes knapt når du først spiller.

Femminuttersinspeksjonen som redder en dårlig handel

Disse maskinene er rundt to tiår gamle, og feilpunktene deres er godt kartlagt. Før pengene skifter hender, gå gjennom listen:

• Batteriet først. En oppsvulmet celle kan vrenge skallet innenfra og er et reelt sikkerhetsproblem – ta den ut, lad den aldri og lever den til batterigjenvinning. 1000, 2000 og 3000 fungerer fint fra nettadapter uten batteri, så et manglende batteri er akseptabelt; en oppsvulmet som blir stående inne er det ikke.
• UMD-luke og -stasjon. Åpne og lukk luka, sjekk hengsel og lås, og last så en plate og lytt. Slipelyder eller endeløse re-lesingsforsøk tyder på en sliten laser.
• Skjerm. Plastfronten ripes langt lettere enn LCD-panelet under. Riper i frontplaten er billige å fikse; skade under plasten er det ikke.
• Case-innlegg. Et virkelig komplett spill betyr kasse, cover-innlegg og manual. Kun platekopier i slitte kasser er overalt, og annonser elsker å kalle dem «komplette».
• Tredjepartsdeler. Ettermarkedsskall, knapper og mistenkelig «høy-kapasitets» batterier flommer gjennom reservedelsmarkedet. Glansigere plast, feiljusterte skjøter, manglende logo-etsing og en merkelig varm skjermtone er vanlige tegn på at en enhet er bygget om og listet som original.

Pakker er fortsatt det beste jaktområdet – blandede lots som denne PSP- og DS-spillannonsen er akkurat der rene UMD-er gjemmer seg bak et uklart bilde. Og en sluttkommentar: PSP Go var ikke en fiasko, den var en profeti. Sony sendte en digital-only håndholdt ut år før verden var klar, og samlerne som hånte den høyest er nå de som jakter på innpakkede enheter. Så hvilken er du – caddy-lojalist eller Go-tilhænger?