Mega Drive er den smarteste måten å starte en Sega-samling på

Plukk opp en PAL-utgave av Streets of Rage 2 og etuiet klikker fortsatt igjen slik det gjorde i 1992. Den ene detaljen – Sega sendte spill i harde plastskjell mens Nintendo fortsatt brukte papp – er halve argumentet for Mega Drive som din første seriøse Sega-samling. Den andre halvdelen: dette var Europas 16-bits maskin, og dagens PAL-tilbud gjenspeiler det.

Sega vant Europa med Mega Drive på en måte de aldri klarte i Japan. For en samler betyr den dominansen overflod: konsoller, løse cart’er og virkelig komplette innpakkede spill dukker stadig opp, ingen importadaptere nødvendig, og inngangsprisen for en respektabel starthylle er fortsatt vennlig.

Model 1 eller Model 2? La ørene bestemme

Hver Mega Drive spiller de samme cartene, men familien er ikke uniform. Den originale Model 1 har hodetelefonkontakt med en fysisk volumskyve på fronten, og de tidligste kortrevisjonene er verdsatt for den reneste lyden fra Yamaha YM2612 – FM-syntesekretsen bak konsollens karakteristiske rumling. Model 2 er mindre og som regel billigere, men lydkretsen ble kostnadsredusert og hodetelefonkontakten forsvant.

Internt er det samme maskin: en Motorola 68000 på omtrent 7,6 MHz med en Zilog Z80 som går shotgun på lyden. For en førstegangskonsoll, kjøp etter stand, ikke revisjon – audiophile-hullet kan fortsatt fylles senere.

Mega-CD (Europa, 1993) og 32X (1994) er teknisk del av familien, og ja, hele den trelags tårnrekken er en herlig øyesmell. Behandle dem som et eget kaninhull med egne sviktpunkter – Mega-CD-drivverk og kondensatorer trenger oppmerksomhet etter tre tiår – og ikke la noen av add-onene forsinke dine første femti cart’er.

Spillene som holder deg her etter Sonic

Sonic selger konsoller; resten av biblioteket holder dem tilkoblet. En innpakket Sonic the Hedgehog 2 hører hjemme på hylla uansett – det er plattformens calling card – men bygg utover derfra:

Streets of Rage 2 (Sega, 1992) – fortsatt målestokken for side-scrollende beat’em up, med en Yuzo Koshiro-soundtrack som alene rettferdiggjør Model 1s hodetelefonkontakt.
Gunstar Heroes (Treasure, 1993) – debut fra tidligere Konami-ansatte, og bevis på hva 68000 kunne gjøre når den ble presset riktig.
Thunder Force IV (Technosoft, 1992) – shoot-’em-upen som får YM2612 til å synge.
Castlevania: The New Generation (Konami, 1994) – PAL-navnet for Bloodlines, en påminnelse om at PAL-utgivelser noen ganger har helt andre titler.
Micro Machines 2: Turbo Tournament (Codemasters, 1994) – levert på J-Cart, med to ekstra kontrollerporter støpt inn i selve kassetten. Topp europeisk Mega Drive-eksentrisitet.

Lisensierte spill er vanligvis shovelware på enhver plattform, men Mega Drive har hederlige unntak – RoboCop Versus The Terminator (Virgin, 1993) er et legitimt godt run-and-gun som fortsatt dukker opp billig. For RPG-samlere markerer Shining Force II og den sene PAL-utgivelsen av Phantasy Star IV den dype – og dyre – enden av bassenget.

Clamshell-etuiet: Europas cheat code for komplett i eske

Complete-in-box-samling på NES eller SNES betyr jakt etter papp som har brukt tretti år på å bli knust, solbleket eller kastet med gavepapiret. Mega Drive har ikke det problemet. Segas plastskjell beskyttet cart’en, inlayen og vanligvis manualen, så innpakkede PAL-kopier overlevde i antall som pattformene med papp bare kan drømme om.

Det endrer hva "komplett" koster: et rent CIB Mega Drive-spill er ofte bare et moderat hopp opp fra en løs cart. Det betyr også at du har råd til å være kresen – vent på ugulede etuier, skarpe inlay-er og manualer uten skade i ryggen. PAL-særhetene er en del av sjarmen også. Contra: Hard Corps ble her Probotector, robotprotagonister og alt.

Repro-fellen: inspiser kassetten før du betaler

Nå advarselen. Mega Drive sin største samlerfelle er ikke knapphet – det er reproduksjonskassetter og label-swaps, og de samler seg akkurat der du forventer: på de dyre cart’ene. Før seriøse penger bytter hender, sjekk tre ting:

Etuiet. Originale Sega-etuier har skarp, konsekvent forming, støpemerker inni og en karakteristisk plasttekstur. Repro-etuier pleier å være blankere eller litt feil i fargen, med mykere kanter. En PAL-tittel i et firkantet, riller-relatert US Genesis-stil etui fortjener tøffe spørsmål.
Labelen. Originalene var profesjonelt trykt: solid farge, skarp tekst. Zoom inn med telefonkameraet: blekksprutpunktmønstre, oversaturerte farger eller en label som sitter feil i forsenkningen betyr gå videre.
Kortet. Se gjennom åpningen i cart-sporet. En original PCB fyller bredden av etuiet med rene gullkantkontakter og Sega-delenummer trykt på kortet. Et smalt, lysgrønt kort, en moderne flash-brikke eller kontakter som stopper før kantene betyr repro.

Label-swaps er lurere: et genuint etui og kort fra et vanlig spill som bærer labelen til et sjeldent spill. Kortkontrollen fanger de fleste, og det gjør også å skru den på – hvis tittelskjermen ikke matcher labelen, har du svaret ditt. Én ærlig forbehold: ikke hver merkelig cart er falsk. Electronic Arts støpte sine egne høyere etuier med en gul utløserflik, så lær de legitime unntakene før du roper repro.

Her er den hete vurderingen: Mega Drive er ikke budsjettoppvarmingen før du "kandidaterer" til Saturn- eller Dreamcast-samling. Det er det mest kostnadseffektive 16-bit-biblioteket i PAL-området, solgt i etuier som var bygget for å overleve. Start med én konsoll og ti etuier du faktisk vil spille – og når Mega-CD-tårnet begynner å hviske navnet ditt, vet du i det minste nøyaktig hva du går inn i. Så, hvilken cart havner på hylla di først?