Samle PlayStation – fra jewel-cases til Blu-ray

Snu en PlayStation-plate og se på fargen. Hvis undersiden er svart, holder du en av tidens beste smådetaljer: Sony presset PS1-plater i svart-tonet polykarbonat, og den egenheten er fortsatt den raskeste ekthetskontrollen i hobbyen. Bootlegs brent på sølv CD-R-er gir seg bort umiddelbart.

Det er også lekse én i PlayStation-samling: detaljene bærer verdien. Fem generasjoner ligger under ett logo – originalen fra 1994, den rekordbrytende PS2, PS3, pluss håndholdtene PSP og Vita – og hver av dem samles forskjellig. Her er hvor du bør starte, hva fellesskapet faktisk inspiserer, og hvor tålmodighet lønner seg.

Svart etikett eller det skjedde ikke

PlayStation-samling dreier seg om pressingene. Første opplag – black label – er den samleobjektverdige. Budsjett-reutgaver kom etter hvert når et spill solgte godt: Platinum i PAL-områder, Greatest Hits i Nord-Amerika (grønn stripe på PS1, rød på PS2), og 'The Best' i Japan.

Platen inni er vanligvis identisk, og reutgaver er en helt grei måte å faktisk spille disse spillene på. Men fellesskapet leser en hylle med Platinum-rygger veldig annerledes enn en rad med black label, og prisforskjellen på ettertraktede titler reflekterer dette. Noen reutgaver har til og med endret kode med feilrettinger – et eget merkelig kaninhull når du begynner å sammenligne serienumre.

Manualer og omslag er det virkelige slagfeltet

Vestlige PS1-spill ble levert i klumpete dobbeltbredde jewel-caser, og de overlever dårlig: hengsler knekker, tenner sprekker, bakinnstikk blir flekkete under platebrettet. Det gjør complete-in-box – kasse, manual, innstikk – til den virkelige testen på en PS1-kopi, og manualen er nesten alltid den vanskeligste delen å finne hel og pen.

Når en seriøs samler plukker opp kopien din, er dette inspeksjonen:

• Originalt for- og bakinnstikk, ikke reutgaver
• En manual fri for bretter, skriblerier og utleie-klistremerker
• Registreringskort og demoplater, der utgivelsen inkluderte dem
• For japanske importerte utgaver, spine card (obi) – kaster du den har du halvert appell

Dette krever ingen sjeldne spill. En PAL-kopi av Rayman (Ubisoft, 1995) er vanlig, men en med intakt hengsel og en skarp manual krever virkelig leting. På PS1 er tilstand det som gjør noe sjeldent.

Platevern endres med hver generasjon

PS1-plater er CD-er, og CD-er har datalaget like under etiketten. Riper på undersiden kan poleres profesjonelt; skade på etikett-siden er permanent. Oppbevar dem hektet i kassene sine, aldri i ringperm-lommer som presser på oversiden.

PS2 flyttet de fleste spill til DVD, hvor dataen ligger innkapslet i midten av platen – mye mer tilgivende. Fangsten: mange tidlige og budsjett PS2-titler ble levert på CD-er med blå bunn, som ripes som alle andre CD-er. PS3 Blu-ray-plater har et hardt ripebestandig belegg og er de mest robuste platene Sony noensinne sendte ut, mens PSP UMD-er ligger inne i et beskyttende skall som dessverre sprekker lettere enn platen det beskytter.

Hvor du bør starte, og hvor du må være tålmodig

PS2 er den vennligste inngangen i hele spill-samlefeltet. Den er en av historiens bestselgende konsoller med et katalog som matcher, og dette enorme volumet holder vanlige titler billige mens de rare sene utgivelsene stille stiger i pris. Du kan bygge en tilfredsstillende hylle for småpenger og lære å vurdere tilstand uten dyre feil.

PS3 er det skjulte valget: spillene er nesten helt regionsfrie, platene er robuste, og eksklusivtitlene har eldet vakkert – Demon's Souls (FromSoftware, 2009) gikk fra kultimport-nykker til hjørnesteinen i en hel sjanger. Maskinvare-siden belønner også oppmerksomhet: begrensede utgaver som Gun Metal Grey Metal Gear Solid 4-konsollen (CECHH01MG) fra 2008 ligger akkurat der samlere liker ting – offisielt, karakteristisk, aldri reprodusert.

PS1 black-label CIB-samling er tålmodighetsspillet: kjøp tilstand, ikke hastverk. Vita er tålmodighet i kvadrat – et lite fysisk bibliotek og de proprietære minnekortene betyr at du samler mot knapphet fra dag én.

Her er delen nykommere overser: fellesskapet vurderer ikke samlinger etter størrelse. En stram hylle med ærlige, komplette kopier du faktisk spiller får mer respekt enn en vegg av forseglede black label-kopier kjøpt som møbler. Så start med den epoken du elsket – og hvis det betyr Platinum-reutgaver av spillene du leide i 1999, ei dem stolt. Hvilken generasjons hylle bygger du først?